Familien

En dragkjerre fylt med personlige eiendeler og varer for salg var et vanlig redskap for romanifamilier på vandring. Dragkjerre på utstillingen «Möt resandefolket!» ved Bohusläns museum, Uddevalla. Foto: Bodil Andersson

Mellom reisende finnes det ofte et sterkt samhold. Slektsbåndene er viktige, og ut i fra slektskap vet hver og en hvordan ulike personers relasjon til hverandre ser ut. Fellesskap innen slekten og lojalitet mot slekten er ofte av stor betydning. Døren står alltid åpen for den som vil komme. Det gjaldt og gjelder å alltid ha to kjøttgryter kokende, som en kvinne forklarer det.

Dette sterke slektssammenholdet har lange tradisjoner, og er sannsynligvis en årsak til at romanifolket fremdeles finnes i Skandinavia etter mange hundre år som minoritetsgruppe. Det er ikke uvanlig at nye familiedannelser har skjedd innen slektene gjennom giftermål med slektingene. De ulike romanislektene er også ofte sammengiftet på mange ulike måter. Gjennom å holde slektene sammen kunne man gi hverandre bra støtte i harde tider.

Det er vanlig at man innen familien og slekten hjelper hverandre praktisk og økonomisk dersom det behøves. Et nært fellesskap med kusiner og andre slektinger er en viktig del av manges barndom. Hvis skolegangen tillater det, kan barn bo i slektingers hjem mens foreldrene for eksempel er ute på handelsreiser. Ettersom denne tradisjonen er lang forekom det tidligere at barnas skolegang ble lidende av dette, liksom hyppig flytting med mange skolebytter gjorde skolegangen uregelmessig. Det er også mange som forteller om en hard tid med mye mobbing på skolen. Dette gjorde at lysten til utdanning minsket. Gjennom at slektinger bor nære hverandre får barna støtte av hverandre i skolen, og det kan være en årsak til vanen å bosette seg i nærheten sine slektinger.

Romanikvinnene

«Sanders Fia», het egentlig Johanna Serafina og levd sammen med Alexander Karelius Krantz. Det er mulig at Fia og to av hennes barn reiste på egen hånd denne maidagen rundt 1920, når de overnattet hos bygdefotografen Johan Johansson nord i Bohuslän. Foto: Johan Johansson, Bohusläns museum/Kville hembygdsarkiv.

Kvinnen har og har hatt en sterk posisjon hos romanifolket. Dette skildres i studieoppgaven Stolta och starka, av Britt-Inger Lundquist. Kvinnen har vært den som har holdt familien sammen. Mennene kunne være ute på lengre reiser mens kvinner og barn bodde fast på et område. Mens barna gikk på skolen tok kvinnen seg av det daglige livsoppholdet. Hun kunne foreta dagsturer til fots, eller lengre frem i tiden ta lokaltoget og buss ut til bygder og småsamfunn for å selge ting som hun selv, barna eller mannen hadde laget, eller saker som ble kjøpt inn fra en grossist. Etter en vellykket handelsdag ble det et godt måltid. Hadde handelen gått dårlig ble det mindre mat på bordet. Ettersom mange romer ofte forsøkte å bo eller legge sine handelsreiser i nærheten av hverandre, var det vanlig at den som hadde hatt en god handel delte sitt med de som hadde en mindre vellykket handel.

Smykker av gull og sølv har vært et statussymbol for romanikvinnene. Smykkene utgjorde også ofte familieformuen, som man i det lengste unngikk å selge videre. Mens mannen handlet med klokker og kunne holde hester som sto for en kapital, så var kvinnens smykker familieformuen.

På flyttefot

En utfordring for alle av romanifolket som på senere år begynte med slektsforskning er at søsknene i en familie ofte ble født på ulike steder. Iblant finnes det heller ikke sikre dokumentasjoner på hvor noen ble født eller hvordan slektskapet virkelig ser ut. Ofte har også giftermål, eller i alle fall familiedannelser, foregått innenfor slekten. Det gjør at slektslinjene krysses og kan bli vanskelige å finne ut av for den som ikke har fått lære seg historien muntlig av eldre slektinger.

Selv i dag er det mange romer som flytter ved gjentatte tilfeller. Det kommer ofte av et ønske om å finne bedre forhold når det gjelder arbeid, eller at man vil komme nærmere slektinger. Samtidig finnes det mange som har funnet sitt sted å bo på, men som kanskje reiser ut med campingvognen på sommeren for å møte slekt og venner på campingplasser rundt om i Skandinavia.

Navnene

Oppsiktsvekkende fornavn møter ofte den som følger romanislekten bakover. Navn kunne være status, og det var ikke uvanlig at barn i romanifamilier ble gitt konge- og dronningsnavn. Det sies iblant at eide man ingenting annet, så kunne man i alle fall gi barna sine et fint og staselig navn. Navngivingen viser ofte på kreativitet. Slik var det for eksempel i familien som bodde på torpet Skojarhålan/Buskane nord i Dalsland. Det tolvte barnet i skaren fikk på begynnelsen av 1900-tallet navnet Ellida Tolfvina. I mange slekter har det også vært vanlig med kjælenavn som har levd videre og vært kjent innen slekten.

I slektskunnskapen inngår kunnskapen om de gamle slektsnavnene som kobler hver og en til historien og nåtiden. Man kan være av Stor-Johansfolket, Hedenbergarna, Lysgårds eller Trondhjemmerne. I det sydlige svensknorske grenseområdet holdt mange av slektene Rosengren og Rosenqvist til. Det er også vanlig med soldatnavn innenfor romanislektene. Mange menn av romanifolket tog under 1700-1800-tallet tjeneste som soldat, og fikk da et spesielt soldatnavn. Slektsnavnene har vært i bruk i mange år, og som person tilhører man Rosenqvistene, selv om det navnet som står i passet er et vanlig – et son/sen-navn.

Gjennom at mange ulike romanislekter er forente gjennom giftermål, er det vanlig at romer bruker flere ulike slektsnavn for å beskrive hvor man hører til. Av ulike årsaker har det også hendt at romer har tatt seg nye etternavn, noe som er enda en utfordring for den som leter etter sin familie i skriftlige kilder som kirkebokføring og tingsprotokoll. Ettersom slektsforskning er vanlig og viktig for mange romer, lever kunnskapen om navnet og deres opprinnelse videre.

Del denne siden