Livsopphold

Det finnes et stort omfang av kreativitet og entreprenørskap når det gjelder romanifolkets ulike veier til livsopphold. Det er fremtredende i historisk tid, liksom dagens reisende fremdeles er å finne i alle ulike yrkesgrupper.

Handel, håndverk, tjenester og artisteri figurerer ofte i fortellinger fra romanislekters bakgrunn. Som regel ble ulike levebrød kombinert. Det betyr at man både laget og solgte varer. At mennene deler av året kunne arbeide ekstra som for eksempel skogshugger og skogarbeider, mens samme personer om sommeren reiste rundt og drev handel.

Handel

Klokkehandel og -reparasjoner har vært en praktisk og lønnsom virksomhet under reise og på markedene. Foto: Bodil Andersson

Den som er flink til å drive handel er også ofte flink til å kjenne hvilke varer markedet søker. Et eksempel er å reise rundt og selge brannstiger når nye regler sier at privatboliger skal utrustes med slike. På markedsplasser ser vi selv i dag mange tatere som selgere.

I eldre tid kombinerte man ofte salg av egenproduserte varer med å selge slikt man hadde kjøpt inn hos grossist. Grossistvarene var ofte små og billige varer som alle kunne trenge, på den måten fant man kunder i hvert hus der det fantes «snille» mennesker som ville handle med den som kom og banket på døren. Knapper, blonder og andre småvarer det fantes en etterspørsel etter i husholdet var alltid kurante.

Den som solgte klokker var ofte også flink til å reparere klokker. Det var ofte kvinner og barn som vandret rundt på gårdene for å selge både egenproduserte og grossistinnkjøpte varer.

Småhåndverk

Forskjellige nyttegjenstander har vært i fokus av de produktene romanifolket har laget. Å lage vevskjeer av bein, kleshengere og annet som krevdes i husholdningen har vært lønnsomt. Den som var dreven kunne alltid regne med nye kunder:
Bille Gustav satt i hemmen och gjorde vävskedar. Han var tattare. Så var det många gamla vävskedar, som han gjorde om. Det var så god väv i hans vävskedar, aldrig skov de garnetforteller en kvinne født 1892 nord i Bohuslän i notatet IFGH 5012 fra Språk- och folkminnesinstitutet. Bille-Gustav bodde i løpet av sin levetid blant annet på stedene Snarsmon og Mon.

Ofte har kvinner og barn egnet seg til diverse småhåndverk. Et eksempel var å hekle blonder som kunne selges. Man kunne også lage papirblomster som ble solgt gjennom å gå fra dør til dør. Til jul lagde man ofte røde nelliker, til påske gule påskeliljer. Dette forteller en mann født på 1960-tallet i boken Snarsmon – resandebyn där vägar möts:
Sedan var det ju fattigt också. Farsan var ute och skrota. Vi fick följa med morsan och sälja blommor på dörrarna. Julblommor också vid den tiden. Då tiggde hon alltid kläder också så vi skulle ha i skolan. Så var det ju så att när man hade gymnastik så var jag alltid siste man av med kläderna för jag satt och väntade på att dom andra skulle ta av sig först och gå in i gympasalen. Jag var alltid siste man att klä på mig. Det var för att jag hade kalasbyxor! Det hade inte dom andra. Jag fick ta på mig det för att värma mig men jag skämdes ju!

Metallhåndverk

Brosjer i sølv og annet metall har vært vanlige smykker blant romanifolkets kvinner. Illustrasjon: Ann-Charlotte Nilsson Eisfeldt

Å arbeide med blikkplater og ståltråd har vært et bra levebrød. Metallet er robust nok å ta med seg på reise, og kan tilpasses etter ulike bruksformål. Kar og kakeformer laget av blikkmetall har det vært et stort marked for. For at karene skal bli bra er kunnskapen om hvordan man arbeider med materialet viktigere enn et velutrustet verksted. Andre metallformål som takrenner ble laget på bestilling ute på gårdene under reiser på bygdene. En stor bestilling gjorde at man kunne behøve å overnatte på ett og samme sted flere uker i strekk. Den som er en dreven metallhåndverker kan også ofte koble det til tjenester som fortinning.

Et viktig råmateriale har vært ståltråd som var lett tilgjengelig, billig og lett å videreforedle. Visper, gryteunderlag og andre anvendelige småprodukter fantes det alltid bruk for. I dag har mange tatere tatt opp tradisjonen med å lage bruksgjenstander i ståltråd. Et videresalg av produktene pågår hele tiden for å tilpasse seg etter markedet.

Drevne metallhåndverkere lagde også smykker som først og fremst ble båret av kvinnene i familien. Disse smykkene tilhørte familieformuen og ble godt passet på. De blev samtidig en markør for at man tilhørte romanifolket, og en viktig del av identiteten.

Kniver

En velbrukt hverdagskniv, laget av en slekting til eieren. Foto: Bodil Andersson

Blant de reisende finnes det drevne knivmakere selv i dag, liksom i eldre tider. Romanikniver har ofte et spesielt uttrykk, og den som er kyndig kan avgjøre hvem som har laget en kniv bare ved å betrakte den. Kniver laget av tatere er i dag ettertraktede samlerobjekt.

Personer som «Knivkungen» Hedenberg nord i Värmland var omtalt blant både romer og majoritetsbefolkningen. Å bære en god kniv har også vært viktig for hver og en. Disse hverdagsknivene kunne være av enklere snitt, mens prestisjeknivene ofte hadde innslag av metall og edle materialer. En kniv kan også være til pynt, uten andre funksjoner enn å lyse opp i hverdagen.

Kniven er til pynt, bladet er laget av et gammalt sagblad. Kniven ble av knivmakeren gitt til en buro. Foto: Bodil Andersson

Knivsliping var også en tjeneste det alltid fantes et godt marked for. I byene behøvde man å ha med seg en slipestein på kjerren. På landet kunde en bra knivsliper låne gårdens slipestein og skjerpe kniver og sakser

Tjenester

Fortinning av matkar laget av kobber var nødvendig for at den som brukte karet ikke ble forgiftet av kobberoksidet det inneholdt. Fortinning hindret også metallgjenstander fra å ruste. For å fortinne krevdes et stort bål. Man varmet karet som skulle fortinnes over bålet og smeltet fast tinn inni karet. Det var vanlig å følge en og samme reiserute, og komme tilbake til de samme gårdene år etter år for å fortinne gårdens kokekar.

Kjeleflikker er en betegnelse på den som arbeider med fortinning. Den betegnelsen finner vi ofte igjen i kirkebokføringen ved beskrivelse av reisende og deres levebrød. Det var også vanlig at fortinningen ble kombinert med tilvirkning av metallgjenstander.

Å kastrere hester og okser har også vært vanlig blant romanifolket. Dette ble sett på som ”urene” yrker som ikke var ettertraktede, men var også noe som krevde spesialkunnskaper for å kunne utføres. Mange av de som arbeidet med kastrasjoner hadde ofte omfattende kunnskaper om dyr, og kunne fungere som dyredoktorer før veterinærenes tid. Tatere som hadde dette som levebrød ble ofte kalt valakerer. Iblant fikk man ansvar over et eget distrikt, og dermed også en form for tjenestebolig. Å kastrere dyr kunne også kombineres med å være bøddeldreng.

Denne kobberkjelen, som finnes i et hjem i Østfold, sies å være fra 1700-tallet. Den kalles i eierfamilien for «fantekjelen». Eieren husker fra 1940-tallet hvordan tatere kom til gården og slo leir noen dager for å fortinne gårdens metallgjenstander. Foto: Bodil Ande

Når papirfabrikkene startet virksomheten sin, trengte de ullfiller som råvarer til produktene sine. Dette skapte et marked for den som reiste rundt på bygdene for å samle inn gamle tekstiler, og som deretter kunne selges til fabrikkene. Denne virksomheten utviklet seg ofte til også å omfatte skraphandel. På slike reiser kunne mennene og guttene reise med hesten eller dragkjerren ut til gårdene og kjøpe eller få skrapmetall. Samtidig vandret kvinnen og de små barna med en koffert og solgte småvarer inne i husene. Det finnes fortellinger fra den bohuslänske kysten der reisende i uker reiste rundt med båter og samlet inn skrapjern ute på øyene, for deretter å dra inn til byene og selge det videre. Å være ute og «skrape» er et levebrød som fungerer selv i dag.

Å være musiker og underholder er også en måte å tjene til livets opphold på. Ved å reise på bygdene kunne musikerne finne nye muligheter til å fremføre sin musikk og organisere dans.

Soldater

Mange tatere har vært soldater, derfor finnes det også mange soldatnavn blant de reisende. Dette var blant annet vanlig på 1700-tallet. En del romanislekter kom til Norden som soldater, og hadde tatt verving i den svenske hæren under krigen på kontinentet på 1700-tallet. Å være soldat var en måte å skape seg og sin familie et livsopphold. Under de store europeiske krigene var hærene komplette samfunn, og familiene reiste sammen med soldatene rundt om i Europa.

Gjennom å være i hæren fikk soldatene også reisepass som gjorde at de hadde tillatelse til å reise fritt i landet når de ikke tjenestegjorde i hæren. Da kunne man besøke slektninger og forsørge seg på handel og tjenester rundt om kring i landet. Myndighetene så det militære som en måte å sysselsette de som manglet fast arbeid. Det innebar at den som gikk inn i hæren ikke ble anklaget for brudd mot omstreiferloven.

Artisteri og tivoli

Bajonettkongen Frans Eriksson var også en dyktig sjonglør. Han opptrådte blant annet fast på Liseberg i Göteborg, og reiste rundt på markeder i Skandinavia alene eller sammen med brødrene sine. Foto i privat eie.

På markedsplassene rundt om i Skandinavia samlet mange tatere seg. Her fantes det gode muligheter til å forsørge seg. En del solgte varer, andre var i underholdningsbransjen. På markedene kunne man sette opp et tivoli eller ett sirkustelt. Forestillingene var ofte halsbrekkende med knivnummer, sjonglering, trapeser og linedans.

Sirkusmannen Trolle Rhodin skriver i sine memoarer om en romanifamilie som forsørget seg på artisteri, og drev virksomhet innen tivoli og sirkus:
Ett sällskap som reste runt med en liten cirkus var Bröderna Eriksson, med den fruktansvärde John som ledare. Bröderna var alla rutinerade slagskämpar och de riktigt längtade efter bråkiga rallare. De använde svänglarna från sina hästvagnar som tillhyggen. De låg bra i händerna och hade dessutom en smidd ögla i var ände. Med dess[a] svänglar plöjde de fram över en marknadsplats med stor effektivitet. Ibland när de gjorde sin entré på marknadsplatsen skedde det i hästvagnar i full karriär, vältande tält och marknadsstånd. Deras tältväggar var fulla av hål, men om någon försökte tjuvtitta genom tältväggen på deras föreställningar så svarades det med knytnävsslag från insidan. Rätt mellan ögonen. En av bröderna gjorde ett balansnummer med en stor trave pinnstolar som han balanserade på sin haka. Det kunde hända att han låtsades tappa balansen och tippade hela stolhögen in bland publiken.

Sirkusmannen Hoffmann, her på et atelierbilde sammen med sin datter, stammet fra en sentraleuropeisk slekt av reisende men bodde mest i Sverige. Han døde imidlertid under en reise i Norge. Foto i privat eie.

Visse scener for artisteri ble permanente. På Liseberg i Göteborg fantes det under de første årtiene på 1900-tallet en spesiell scene der reisende opptrådte med sine nummer. Opptreden på de mer faste scenene ble ofte kombinert med reiser innen og utenfor landet. Innen de skandinaviske romanislektene som forsørget seg på artisteri, finnes det også mange koblinger til danske og tyske romanislekter. Disse koblingene leder blant annet til Dronninglund nord i Jylland der romanibostedet Sømose ligger.

Selv i dag finnes det reisende som arbeider på tivoli eller som reiser rundt på markeder som selgere på hel- eller deltid.

Del denne siden