Om kulturen

Handel, håndverk, tjenester, artisterimusikk er sammen med det egne språket og tette slektskontakter sentralt i romanifolkets kultur og kulturhistorie. Som handels- og håndverksfolk har taterne reist langs landeveien for å finne kunder og arbeid. Selv i dag er det mange som lever sitt liv på reisende fot for handel og håndverk. Andre søker sitt levebrød i ni til fem-arbeid. Å være reisende er noe man har i seg. Det er en del av den personlige identiteten.
– Å være reisende er noe man bare er, svarer mange på spørsmålet om hvordan det er å være av taterne/romanifolket og opplevelsen av å tilhøre denne minoritetsgruppen.

Historisk sett har det i mange sammenheng vært farlig å fortelle andre hvilket opphav man har. Fortellinger om hvordan myndighetene tok hånd om barna lever den dag i dag i romanifamiliene. Dette har skapt en redsel som ofte ligger bak en forsiktighet i å fortelle om sitt opphav. Tidligere var det et spørsmål om overlevelse, i dag kanskje et spørsmål om bekvemmelighet eller en, ofte berettiget, redsel for å bli behandlet annerledes dersom man forteller hvem man er i stedet for å fremstå som hvilken som helst svenske eller nordmann. Dette kan innebære at man bare snakker romani hjemme, eller at alt snakk om slektsforhold og hvordan livet som reisende leves blir holdt innenfor familien.

Denne, ofte ubevisste kunnskapen, er noe man bærer med seg innenfor familiene og som føres videre mellom generasjonene. Som en følge av dette finnes det mange personer som ikke kjenner til sin bakgrunn i romanifolket. Selv om det ofte har eksistert en tanke om at det finnes noe i familiens historie som er litt annerledes enn majoritetens slektsforhold og bakgrunn:
När jag var liten och mina släktingar pratade sig emellan så undrade jag vad det var för språk de talade. Det är gammalsvenska, sa de och jag trodde ju på det, sier en mann født på 1980-tallet, om hvordan han som barn ikke kjente til sitt opphav som reisende, men merket at hans familie var litt annerledes enn kameratenes.

På reise

En romanifamilie ferdes forbi Skistad nord i Bohuslän en maidag på begynnelsen av 1900-tallet. De reiser til fots med eiendeler og handelsvarer i dragkjerrer. Foto: Johan Johansson, Bohusläns museum/Kville hembygdsarkiv.

Samtidig som en fast bopel, i alle fall på vinteren, har vært vanlig blant taterne i prinsipp alle de minst 500 årene folket har eksistert i Skandinavia, så er selve reisen sentral i kulturen. Reisingen er sterkt koblet til arbeidet, og har gått til på mange måter. Til fots, med båt, hest, tog, buss, sykkel eller bil. Økonomiske omstendigheter har ofte avgjort hvilket fremkostmiddel som ble brukt, men også forutsetningene i den regionen man reist i har hatt stor betydning.

Under reisene bodde familiene ofte på periodiske leirplasser, i telt eller en rishytte. Iblant fikk man overnatte på låven eller på kjøkkengulvet hos en familie som åpnet dørene sine. Innefor slektene ble kunnskapene om hvilke gårder som var lettest å få husly hos ført videre. Fantes det slektinger i nærheten med et hus eller leilighet, så sov man gjerne der. Det egne sengetøyet var alltid med, og ble lagt ut i teltet eller der man fikk nattlosji.

Hesten

Pisken var et viktig symbol for enhver tater som ferdet med hest. Den kunne fungere som forsvar under reiser i ugjestmilde trakter. Illustrasjon Ann-Charlotte Nilsson Eisfeldt.

Langt inn på 1900-tallet foregikk reisene i innlandet gjerne med hest. Med hest slapp familiene å gå til fots. På vognen eller i sleden kunne man ha med seg et større varelager, og drive handel med større varer som blikk og utstyr til å lage takrenner. Et telt fikk plass på lasset og ga beskyttelse under overnattingene. Disse ble ofte tilbrakt på de samme stedene år etter år. Dette var steder hvor grunneierne hadde gitt sin tillatelse, og der det var mulig å drive handel i nærområdet. Stedet kunne ofte tilby friskt vann for matlagning og vask, beite til hesten og et sted for ro. I Reisendekartet forteller vi om mange slike steder.

I Sverige forsvant i prinsipp reiser med hest relativt tidlig på 1900-tallet. Da hadde også markedet for hestehandel, et vanlig levebrød, minsket. I Norge ble livet med hester avsluttet gjennom tvang i 1951. Da ble en ny dyrevernlov innført som forbød romanifolket´å reise med hest langs veiene. Dette ble et hardt slag mot den norske romanikulturen. Blant de som var barn på denne tiden forekommer det traumatiske minner av hvordan familien mistet hesten sin. Å reise med sykkel var besværlig for hele familier. Å bytte hest og kjerre mot bil gjorde på en måte reisen mer komfortabel, men fellesskapet forandret seg. ”Johan” forteller om dette i Latjo Drom.

Til fots

Gikk man til fots, kanskje med en liten dragkjerre, ble gjerne de samme overnattingsstedene brukt som under reisene med hest. Derimot ble dagsetappene begrenset, og man måtte velge mindre og lettere varer å selge. De viktigste husgerådene, litt mat, og kanskje en rull ståltråd å lage trådarbeid av fikk plass i kjerren. Barna måtte gå til fots liksom deres foreldre. Klokker som skulle selges kunne faren bære i lommene.

En kvinne og en mann, født på 1920-tallet, som forteller om hvordan hennes familie vandret i bland annet Smaalenene, det vil si Østfold, før andre verdenskrigen.

Med båt

Å reise med båt har vært vanlig blant slekter som har holdt til på norske Sør- og Vestlandet, men det har også forekommet langs Østfolds kystlinje. Illustrasjon: Ann-Charlotte Nilsson Eisfeldt

Langs den norske kysten var båten ofte førstevalget for dem som ble kalt sjøtatere eller båtreisende. Langs hele Sør- og Vestlandet reiste familier med handel og tjenester som blikkenslageri i kystsamfunn og gårder. Mange bodde langt inn på 1900-tallet i båten. Det forekom også på vinteren dersom man ikke fant et hus å leie under den harde sesongen. Hjemmesiden Båtreisende skildrer denne kulturen.

På vestsiden av Oslofjorden var det vanlig med sjøreisende, mens det ser ut til å ha vært mer uvanlig på fjordens østre side i Østfold og ned langs den svenske vestkysten. Under arbeidet med Reisendekartet har det kommet frem fortellinger om handelsreiser med båt som også eide rom langs denne kysten. En mann, født i 1925, fra en familie som hadde sin faste bopel i Oslo, forteller hvordan somrene ble tilbrakt med båt i Oslofjorden.

Religion

Å være av romanifolket betyr ikke at man tilhører en spesiell religion. I et internasjonalt perspektiv er det vanlig at de reisende bekjenner seg til den religionen som er dominerende i landet man bor. I Skandinavia er derfor den kristne troen dominerende blant de av romanifolket som har en gudstro. Mange har søkt seg til frikirkene, og trives bra i dette miljøet som ofte kan tilby mye sang og musikk. Andre tilhører den svenske eller norske kirken, eller er sekulariserte, som så mange andre skandinaver.

En stor del av de forfølgelsene som har skjedd mot romanifolket har skjedd i Guds og kirkens navn. Norsk misjon blant hjemløse hadde en tydelig kobling til kirken. I Sverige var det i gamledager ofte kirkeherden som hadde myndighetsansvar og som også hadde ansvaret for kontakten med andre institusjoner når det gjaldt romanifolket. Samtidig har gudstroen en stor betydning i romanikulturen både i musikktradisjonen og i skildringene om hvordan man klarte harde tider.

En kvinne, født på 1940-tallet, som hele sitt liv har vært troende har grublet en del på dette. På ene siden finnes troen at Gud er god og hjelper den som har det vanskelig. På andre siden finnes det individer som påstår de sprer Guds ord og som mener at romanifolket er mindre verdt enn andre. At de knapt er mennesker:
For en skulle jo ikke tro vi hadde samme guden, men vi har jo det. Vi har jo det. Men hvordan vi ser på ting og praktiserer ting, hvordan de ser… Når det gjelder forskning har vi sagt gang på gang at det burde være et interessant emne å forske på. ”Hva får et menneske som sier seg og være kristen og tilhøre kirken til å gjøre sånt, og få folk med seg til å gjøre sånne ting mot en liten minoritetsgruppe”. For tar vi han Scharffen… Scharffenberg som er en prest, han sier jo at vi ikke mennesker for han, vi var et onde. Han så ikke på tatere som mennesker han! Vi var et onde har han skrevet og sagt. Som måtte vekk ifra jordens overflate. Og hvordan skulle de gjøre det. De har de jo styrt med helt til i dag. Å få oss vekk da. Vi skulle vekk.

Men det hjalp ikke. I stedet har romanikulturen levd videre og står i dag sterkere enn tidligere. Familiesammenholdetmusikken og språkets rolle forteller mer om hvordan dette ser ut.

Del denne siden