Nåtid

Siden slutten av 1900-tallet har stadig flere reisende reist seg, og de hevder nå retten til sin egen kultur og historie. Man krever erstatning og offentlig unnskyldning for overgrepene deres folk ble utsatt for i hundrevis av år. Romanifolket ble under denne prosessen anerkjent som en nasjonal minoritetsgruppe både i Sverige og Norge. I Sverige inngår romanifolket i gruppen romer sammen med ulike romske grupper. I Norge utgjør man en egen minoritetsgruppe.

På samme tid ble det også fra offentlig hold gitt en unnskyldning til romanifolket for de overgrep som ble gjort. I Sverige ble dette gjort i form av en debattartikkel i avisen Expressen den 28. april 2000. I Norge blant annet gjennom bestemmelsen om å opprette en egen avdeling for romanifolket/taterne/de reisende ved Glomdalsmuseet i Elverum. I 2006 ble utstillingen Latjo drom innviet. Romanifolket ble også tildelt Romanifolket/taternes kulturfond der avkastningen på 75 millioner årlig deles ut som støtte for å styrke den egne kulturen. Selv den svenske og norske kirken, som ofte var sentrale i tiltakene mot romanifolket, har bedt om unnskyldning for begåtte overgrep.

I 2004 startet arbeidet med arkeologiske utgravinger av romaniboplassen på Snarsmon, den såkalte Tattarstaden, nord i Bohuslän. Utgravningene pågikk en uke i året til og med 2007. Gjennom dette arbeidet ble romanifolkets historie markert, og i 2012 ble utstillingen Möt resandefolket! innviet på Bohusläns museum i Uddevalla som den første, faste utstillingen om romanifolket i Sverige.

Å skrive sin egen historie

Mange tatere har begynt å fortelle om sin egen og sitt folks historie. Dette er en kontrast mot tidligere da oppfatningen var at taterne ikke skulle fortelle buroar om sin egne kultur.  Ulike foreninger for folket informerer om sin kultur og samarbeider for eksempel med museer om utviklingen av utstillingene på Glomdalsmuseet og Bohusläns museum eller om dokumentasjon av sin historie i samarbeid med museer som Østfoldmuseene/Halden historiske Samlinger. I rammekonvensjonen for nasjonale minoriteters rettigheter blir også retten til å påvirke historieskrivningen som berører det egne folket fastslått offisielt.

Jonny Borge, kunstner, håndverker og evangelist, har ved hjelp av kunst skildret sitt folks historie. Hans malerier forteller både om traumatiske overgrep og om håpet og lyset i tilværelsen. Bilde fra utstillingen på Fredrikstens festning i Halden 2009. Foto: Bodil Andersson

Et eksempel på et slikt arbeid er hvordan Taternes landsforening, sammen med høyskolene Dronning Mauds Minne og Høyskolen i Trøndelag i Trondheim i prosjektet Taterfolket fra barn til voksen, har arbeidet både med skolene og skapt en bok om hvordan man kan fortelle om romanifolket i skolen.

Britt-Inger Lundqvist, som er reisende har i to arbeider i etnologi ved Högskolan på Gotland skildret romanifolkets kvinner samt en romanimanns beskrivelse av livet sitt. Ann-Charlotte Nilsson Eisfeldt, Sonny Eisfeldt og Richard Magito Brun, som alle er av romanislekter og som har vært aktive innen sirkus- og tivolibransjen, arbeider med en bok som skildrer denne del av romanikulturen. Det er mange tatere som nettopp ut i fra slektsforhold forteller om sin og folkets bakgrunn.

Mange reisende er dyktige slektsforskere, og kan gjennom å følge familiene fortelle mye om hendelser i datid og om hvordan det har vært å leve et romaniliv. En som forteller om romanifolket med utgangspunkt i sin egen families historie er Bennie Åkerfeldt som både har skrevet boken Buron kallar oss tattare og sammen med Pelle Jageby turnerer med forestillingen Resandeblod.

Tilsvarende historier om norske tatere er Gunvald Opstads bok Utav reisendes folk og Martin J. M. Skou Paa fantestien. Opplevelser og erindringer fra omstreiferlivet tilligemed en skildring av taterfolkets liv, sæder og skikke og bøker om Ludvig Karlsen og hans liv som tater og predikant.

Del denne siden