Det som ofte ses på som det eldste sikre beviset på reisende i Sverige er et notat i Stockholms stads tänkebok i september 1512. Der omtales et stort følge Thaatra som ankommer Stockholm. Hendelsen bekreftes også i den svenske reformatoren Olaus Petris svenske krønike, og der står også at «Tatre» ikke tidligere har forekommet i landet. Noen år senere finnes et notat fra Norge. Men det finnes også opplysninger som tyder på at reisende allerede da hadde eksistert i Norden i et par hundre år. I et brev fra kong Birger i Sverige i 1303 nevnes utenlandske, omstreifende «skojare» i Sverige, vagorum dictorum sculuara…”. Sculuare er sannsynligvis det latinske ordet for omstreifere som kommer fra østfrisiskes Schooier, og betyr noe sånt som fattig omstreifende person. Også romanifolket har blitt kalt omstreifere i senere tid av både seg selv og andre.
Selskapet som kom til Stockholm ser ut til å ha blitt godt mottatt til å begynne med. Men på 1500-tallet endret tonen seg mot fremmede som reiste i landet. På slutten av 1500-tallet og inn i 1600-tallet, når krigen i Europa blir stadig mer dramatisk, endres vilkårene for de reisende som lever i Skandinavia og egne særlover for romanifolket vedtas. I 1560 ble det forbudt for prester i Sverige å døpe, vie og begrave reisende.
I en kongelig forordning av Fredrik II 1584 ble det fastslått at alle tatere/reisende skulle forlate Norge. På denne tida var Bohuslän en del av Norge. I henhold til svensk lov i Placat om tartarnes fördrifwande af landet fra 1637, ble det til og med gitt rett til å henge menn av reisendefamilier. Det finnes imidlertid ingen bevis for at reisende faktisk ble henrettet som følge av denne loven.
I sin doktorsavhandling, Tatere i Norden før 1850 Sosioøkonomiske og etniske fortolkningsmodeller, har historikeren Anne Minken kunnet vise hvordan myndighetene ville sende reisendefølgene mellom de nordiske landene. Statenes representanter legger i denne mye energi på å finne ut hvilket land romanifolket kommer fra. I rettshandlinger fra denne tiden påpeker de forhørte av romanifolket gang på gang hvordan de, liksom deres foreldre, er født rundt om i de nordiske landene. Interessant er også at de hevdet de var av taterslekt til tross for at det kunne innebære strengere straff.
Europa i krig
På 1600-1700-tallet pågikk kontinuerlige kriger rundt om i Europa. Sverige, inkludert Finland, og Danmark-Norge lå svært ofte i konflikt med hverandre. Dette gjorde romanifolkets relasjoner over den svensk-norske grensen sensitive. Alle stater i Europa var på denne tiden opptatt av å holde kontroll over de personer som oppholdt seg i deres land. Redselen for spioner og overløpere var stor. Den reisende befolkningen var på mange måter ekstra utsatt på denne tiden. Samtidig innebar krigstider en mulighet til å forsørge seg. Mye tyder på at reisende fra Sverige, liksom i resten av Europa, vervet seg som leiesoldater. Historiske dokumenter og slektsforskning i reisendeslekter har vist at krigstidene innebar en ny innflytting av reisende til Skandinavia.
På 1700-tallet forekom det også at reisende skaffet seg fast bosetting i ulike svenske byer. Dette gjorde at de kunne kombinere sin handel i byene med reiser rundt om i det nordlige Europa. Gjennom kirkebokføringen er det mulig å følge romanifolkets forflytninger gjennom hele det nordiske området for å bekkna (drive handel) i byer, tettsteder og på markeder.
Man selger småvarer av metall og tekstil. Mange er såkalte glassførere som har kontrakt med ulike glassbruk, og vandrer rundt for å selge glass. Når papirindustrien kom i gang blir det også vanlig å samle ullfiller som deretter ble levert til papirfabrikkene til produksjon av klutepapir. Denne fillehandelen blir på 1900-tallet fulgt opp av en omfattende handel med skrapjern. Hestehandel, kastrering av hester og andre dyr samt arbeid som dyredoktor hører også til arbeid som gjør at reisende kan finne sitt levebrød. Andre jobber som musikere, artister eller akrobater. Vi forteller mer om ulike yrker her.
1800-tallet
På begynnelsen av 1800-tallet endret forholdene seg Skandinavia. Sverige mistet Finland til Russland nesten samtidig som Sverige og Norge kom i union med felles konge. Romanifolket fortsatte å leve på samme måte som tidligere. Noen var mer bofaste enn andre. Det var vanlig at man livnærte seg på handel og håndverk, artisteri og tjenester av ulike slag. Både Sverige og Norge fikk omstreiferlover under 1800-tallet, i Sverige ble loven innført på 1880-tallet. I Norge kom «Lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap» i 1900. Denne loven gjorde at stadig flere reisende skaffet seg en fast bopel for å kunne vise at de hørte hjemme i et visst sogn. Alle som ferdes utenfor sitt sogn måtte i både Sverige og Norge ha et reisepass som viste at man hadde rett til å flytte på seg. Gjennom disse reisepassene kan man følge hvordan romanifamilier beveger seg i Skandinavia. Reisepass var utformet slik at den som bar dem skulle kunne bevise for politiet og myndighetene at han/hun kunne forsørge seg selv gjennom ærlig arbeid. De var også en måte for myndighetene å se hvordan bevegelsene i og utenfor landene foregikk.
Iblant gir kirkebokføringen også et bilde av hvordan tilværelsen kan ha sett ut. Ofte skriver presten at noen er tater når han noterer en hendelse i familien. Det kan også stå fant, omstreifer eller at personen er vagabond og vagabonderende. Mange benevnelser forteller om hvordan en reisende forsørget seg, som for eksempel hektemaker, blikkenslager eller kurvbinder.
I blant forekommer betegnelsen sigøyner i den svenske kirkebokføringen selv om det gjelder en romanifamilie. Det er usikkert om ordet sigøyner er brukt om romer i Norge i tilsvarende dokument. År 1856 blev det i Romania forbudt å holde romer som slaver. Dette førte til at det på slutten av 1800-tallet kom en gruppe sigøynere til Skandinavia, og uttrykket sigøyner ble tatt i bruk for folk som vandrer og driver handel. I norske kirkebøker brukes ikke begrepet sigøyner om taterene.