Norge: Eilert Sundt og Misjonen
Den norske teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt begynte å studere romanifolket i Norge. Han ga ut boken Fantefolket, som også er kjent under tittelen Landstrygerfolket i Norge.
Sundts studier ble i 1897 fulgt opp av at Foreningen for bekjempelse av omstreifervesenet ble dannet. Denne organisasjonen har senere byttet navn flere ganger, og er i dag mest kjent som Norsk misjon blant hjemløse.
Misjonen fikk i oppdrag fra staten å ta seg av omstreiferproblemet som man kalte det i den offentlige retorikken. Dette innebar en bevisst satsing på å utrydde romanifolket i Norge. Barn ble tatt fra sine familier og satt på barnehjem eller i fosterhjem, uten å ha fortsatt kontakt med sine biologiske foreldre eller øvrig slekt. Dette har blant annet Anne Berit Sandvik skrevet om.
Svanviken
Man opprettet også arbeidskolonien Svanviken der hele familier bodde i flere år under en kontrakt som sa at de verken fikk ha kontakt med sine slektinger, snakke språket sitt, synge sangene sine eller forsørge seg på handel og håndverk som tidligere. Journalisten og forfatteren Bo Hazell har skildret livet på Svanviken i boken «Resandefolket – från tattare till traveller». Der forteller en av de rammede om myndighetenes overgrep etter at han som 19-åring kom dit sammen med sin kone og sønn:
«På denne tiden begynte det å komme lover i Norge om at man ikke fikk ha med barna på reisene. Når vi reiste rundt bodde vi på pensjonat, så gutten led ingen nød. Men det hjalp ikke. Barnevernsnemnden var på oss om barnet. Vi fikk «tilbud« om å skrive under på en kontrakt og dra til Svanviken. Hvis ikke ville de ta barnet.»
På Svanviken fikk de enda ett barn. En kveld gikk mannen, uten tillatelse, på en fest:
«Når jeg neste morgen gikk til fjøset så jeg lensmannen komme til Svanviken. Og en kvinne fra Oslo. De var kommet for å ta barna mine. Alt bare for at jeg gikk på den der festen uten utgangstillatelse, og for at jeg ikke hadde bedt bestyreren om unnskyldning. Etter den dagen var alt ødelagt. Mitt liv var ødelagt.»
Andre verdenskrig
Fra det tyskokkuperte Norge forekom det at sigøynere og reisende, liksom jøder, ble sendt til konsentrasjonsleirer i Europa og forsvant. Dette kan slektninger fortelle om. Redselen for hva som kunne skje dersom nazistene fikk tak i dem gjorde at mange reisende i Norge holdt seg borte under krigen. Stadig flere kjøpte eller leide hus, og bodde på ett og samme sted i lengre tid under denne perioden. På Rolvsøy mellom Fredrikstad og Sarpsborg i sentrale Østfold var det blant annet slik.
Per Haave har skrevet om denne tiden i artikkelen «NS-regimets ’taterpolitikk’ – en minoritetspolitikk i utakt?». Ved institusjoner som Gaustad sykehus i Oslo, ble det på 1900-tallet gjennomført, også etter andre verdenskrig, inngrep som var inspirert av den rasebiologiske tanken. Bortsett fra tvangssteriliseringer og tvangslobotomi finnes det opplysninger om medisinske eksperiment, blant annet smertetester på reisende.
Sverige
I Sverige fantes det ingen samordnet organisasjon tilsvarende Misjonen. Allikevel ble mange barn tatt fra sine familier og tatt hånd om på lokalt initiativ, og mistet derigjennom kontakten med slekten og kulturen sin. I boken «Snarsmon – resandebyn där vägar» möts forteller en mann om en oppvekst på institusjon på 1960-70-tallet:
«Jag gick i första och andra klass. Sedan blev jag omhändertagen och då blev det ingen skola. Jag rymde därifrån. Jag hade ingenting där att göra! Jag ville hem till min mor och far och mina syskon! Det var där hjärtat var och ingen annanstans.»
Det forekom at voksne ble plassert på mentalsykehus ettersom myndighetene anså at det måtte være noe mentalt feil på den som reiste rundt med handel slik som romer gjorde, og at reisende ikke passet inn i mønstret for hvordan en god samfunnsborger skulle være.
Forskning om reisende
Under den første halvdelen av 1900-tallet i Sverige ble det utført flere såkalte fantetellinger der man forsøkte å telle hvor mange romer som eksisterte i landet. Den siste ble gjort midt under den andre verdenskrigen. Resultatet fra tellingen ble ofte publisert i de lokale avisene. Av de som ble registrert som “tater” i disse undersøkelsene viste det seg at mange bodde i Bohuslän og Värmland som grenset til Norge. Dette ga overskriften «Tattarna trivas bäst i Bohuslän», som ble publisert i avisen Bohusläningen kort etter at andre verdenskrig tok slutt.
Frågelista 78, «Tattare» ble på 1940-tallet sendt ut i Sverige. Hensikten var at bygdefolk skulle fortelle hva de visste om romanifolket. Faksimile Nordiska Museet.
Folkelivsgranskere ville også finne ut hvem “taterne” var og hvordan de levde. Spørsmålet gikk ikke til romanifolket selv, men ble stil til bygdefolk i intervjuer og gjennom såkalte spørreskjema med spørsmål man mente ville gi et vitenskapelig underlag til hvordan man skulle se på folkegruppen.
På denne tiden foregikk en omfattende debatt i mediene om den såkalte «taterplagen». Det ble blant annet gitt ut en bok med navnet «Tattarplågan. Tattarna i svenskt folkliv», der materialet bygde mye på nettopp de svarene som ble samlet inn ved hjelp av spørreskjema 78 fra Nordiska Museet. At dette pågikk under krigen er noe som også i dag skremmer mange tatere.
Rasebiologi
Rasebiologien var stor både Sverige og Norge. I 1921 ble det Rasbiologiska institutet i Uppsala dannet. Instituttet kategoriserte, og evaluerte mennesker etter hvilken folkegruppe de tilhørte. I blant annet boken «Oönskade i folkhemmet» av Gunnar Broberg og Mattias Tydén beskrives denne tiden. Tvangssteriliseringer, lobotomeringer og smertetester var metoder som myndighetene brukte for å håndtere de uønskede, der romanifolket var inkludert.
I Sverige er det ikke blitt utført noen akademisk studie rundt dette med fokus på romanifolket, men Bo Hazell setter i boken sin fokus på de rasemessige årsakene som leger og myndighetspersoner noterte i legejournaler og søknader til Socialstyrelsen for å få tillatelse til å tvangssterilisere reisende: I Norge er det utført flere vitenskapelige studier om tvangssterilisering av tatere. Blant annet av Per Haave og Hjördis Fodstad.