Norsk: Liggesletten Solheimlandet ble benyttet av reisende helt inn på 1950-tallet. Deretter ble det en campingplass. Stedet er nå bevokst med gress og noen små trær.

Svenska: Lägerplatsen Solheimlandet användes av resandefolket in på 1950-talet. Därefter blev den campingplats. Platsen är nu bevuxen med gräs och småträd.

Historikk
På våren, sommeren og høsten var stedet lengst sørvest i Rødenessjøen i lang tid benyttet som liggeslette/leirplass for taterfølger. Det finnes kjente fortellinger om at stedet var i bruk fra begynnelsen av 1920-tallet og godt inn på 1940-tallet. Sannsynligvis er tradisjonen eldre enn det som er kjent i dag. Her var et tømmerkast hvor man kjørte tømmerlassene til lagring, og senere fløting nedover i Haldenvassdraget. På vinterstid lå det mye tømmer her, og på grunn av dette var enkelt å finne ved til bålet når taterne kom utpå våren.

"Far fortalte at det fra ca. 1920 lå tatere nede på Solheimlandet. På Ørje startet de et rykte om at de skulle slå i hjel en gammel taterkjærring fordi hun var så gammel at de ikke hadde noen nytte av henne. Det kom veldig mye folk nede fra Ørje for å se på dette, men det hele var god markedsføring fra taternes side. Ved å få folket til leiren kunne de spare seg for å dra rundt til husene for å selge saker. Nå kom alle i bygda til dem i stedet, og de drev en god handel den kvelden.”  Dette fortalte en fastboende i Marker kommune 24. april 2012.

Denne historien forteller ikke bare at tatere er gode til å drive forretninger. Den forteller samtidig mye om hvordan majoritetsbefolkningen tenkte om taterne når det kom til hva som skjedde hvis noen i taterfølgene døde. Det var godt kjent at det ikke alltid ble gitt en gravplass på kirkegården til tatere. Dette gjorde at det blant majoritetsbefolkningen var store spekulasjoner overfor vad taterne gjorde med sine døde. I folkelivsfortellinger på svensk side sier buroene at de tror at taterne la igjen sine døde etter veien. Man opplevde at taterfølgene kunne ha mistet en eller flere av de gamle i følget i vandringen fra ett sted til et annet, og man ikke kjente når eller hvor det hadde skjedd. Blant taterne var det dessuten tabu snakke om døden. Derfor fortalte man heller ikke de fastboende, buroene, hva som hadde skjedd med de gamle.

Når stedet ikke lenger var benyttet som tømmerlagring, ble det i stedet campingplass med tillatelse for opp til ni campingvogner. Det var campingplass frem til 1970-tallet. Det er ikke kjent om tatere benyttet plassen i den tiden.

Plassen
Stedet ligger rett ved siden av Solheim gård, men på vestsiden av riksveien. Området strekker seg cirka 100 meter i retning nordsør, og opp til 40 meter i retning østvest mellom sjøen og veien. På vinteren var dette et sted for tømmerlagring.

Stedet er ganske flatt. Når det var leirplass var det dekket med gress og bark fra tømmeropplaget. På vestsiden er fjellet ganske bratt ned til sjøen og brattest ved tømmerkastet, og der finnes det fortsatt jernkonstruksjoner fra den tiden på fjellet. Det finnes ingen bygninger i området, bortsett fra et utedo fra tiden som campingplass.

Finn veien hit
Solheimlandet ligger på den vestlige siden av riksvei 22 inntil Rødenessjøen, og et par hundre meter nord for E18.

GPS-posisjon
N59.48285 E11.66627

Foto alle bilder: Bodil Andersson, Østfoldmuseene Halden historiske Samlinger.